Slaget om Port de Tudons – kapittel 2

07:00 – Vekkerklokka ringer. Det er mandag i Finestrat og siste tur før sykkelen skal pakkes ned. Jan spretter opp og begynner å forberede frokost. Er trøtt! Ååå. Hvor lurt var det å trigge til omkamp i bakken under middagen i går. Er jeg helt tjukk i hue? Mats og Lorentz har bestemt seg for å ta en rolig tur. Kan ikke trekke meg nå. Jeg titter ut. Det er strålende sol etter regnvær i natt. Her gjelder det å ikke vise svakhet. Tyngre å gå i trappa i dag. 17,5 times trening siden torsdag. Stønn!

Vi triller ut av Finestrat i retning av bakken alle fire. Mats og Lorentz har bestemt seg for å svinge av og kjøre ned til Benidorm rett før der vi startet kjøret på lørdagen. Titter litt på Jan på veien bort til bakken. Han ser sliten ut og er mer stille enn vanlig. Så kommer det. Jeg er tung i beina! Sier du det. Jeg kjenner meg straks mye bedre. En liten bakke før krysset der vi skiller lag med Mats og Lorentz. Beina og pulsen responderer bra. Dette er lovende.

Vi stopper for å ta av overflødige klær. Blir enig om å kjøre opp farten suksessivt på samme måte som på lørdagen. Kroppen fungerer bra i dag også – samme startfart som sist. Går på litt tøffere i kneika inn i Sella og setter god fart på flata. To gir tyngre og samme frekvens som lørdag, med 3-4 slag høyere. Dette fungerer da fantastisk. Har jeg klart å kjøre meg i form her nede? Trykker inn i bakken der Jan parkerte meg på lørdag. Jan slipper litt – Jeg smiler. Koser meg oppover i bakken og kjører avslappet med høy frekvens i sone 3-4.

Terje legger seg foran i bakken opp mot Sella. Vi kjører raskt inn i landsbyen og jeg føler at dette blir tungt. Høy sone 2 og høy frekvens. Blir liggende bak Terje til vi kommer til en liten flate. Pulsen går ned og jeg roper til Terje at han må holde trøkket oppe på flatene i det jeg passerer. Føler at jeg får en liten luke. Pulsen er nå oppe i sone 3.

«Du må holde trøkket på flatene Terje» ??? Han kommer opp på siden og kjører forbi i godt driv mens han smiler. Så han var ikke blåst allikevel. Her skal det kjempes for heder og ære.

Terje er ikke langt bak, kommer til en utforkjøring og nå er det jeg som ikke greier å sette fart. Beina vil ikke. Uroen på at dette ikke holder opp melder seg for første gang.

Øker sakte, Jan klarer ikke å holde trykket. Tar innpå når det heller slakt nedover. Holder han på armlengdes avstand. Pulsen faller. Kjøre inn på hjulet i neste sving, og sitter klistra. Vil at han skal høre jeg er der, men ikke se meg. Lar Jan føre en liten stund. Han ser litt sliten ut. Sitter urolig med overkroppen, rykker og napper. Finner ikke rytme. Blir han stressa av at jeg ligger bak? Jeg smiler for meg selv.

Sving – kneik – og så retter det seg ut. 2 gir tyngre i svingen og kneika, opp på siden, setter meg og kjører kontrollert forbi på rettstrekket. Han ser litt resignert ut. Blir borte igjen. Nå har jeg deg! Ser bare oppover, fullt fokus. Frekvens og puls, frekvens og puls.

Terje kommer forbi og jeg greier ikke å få pulsen over sone 3. Begynner å stresse nå! Slapp av det blir brattere.

Snur meg etter noen minutter for å konstatere at han har gitt seg. Han har ikke gitt seg – seige jævel! Har ikke mer enn 20 – 30 meter. Øker frekvensen med noen tråkk. Gir han seg nå? Kjører inn i et skogsparti og inn i et veikryss. Snur meg når vi tar til høyre. Det var da som bare! Han er tilbake på hjulet.

Har alt vært spill for galleriet lengre ned for å lure meg til å svi av mer krefter enn nødvendig? Driver han bare og leker med meg igjen. Pulsen er i sone 4 og jeg begynner å merke kjøret. Han kommer forbi i det bratteste partiet.

Kjører forbi i et bratt parti og får noen meter. Men det koster. Må roe meg ned og da er Terje oppe. Kjører kort og bratt i svingene, men hver gang må jeg roe meg og Terje er der.

Kalkulert! Han vet han går lettere enn meg når det er skikkelig bratt, og i disse svingene er det 14 %. Han går på innersvinger der det er brattest. Tabbe! Han ser seg ikke tilbake. Jeg går på yttersvinger der det er mindre bratt, og jeg står to gir tyngre. Mindre watt uttak. Sklir innpå igjen ved utgangen av hver sving, og legger meg litt opp på siden for å stresse Jan. Har funnet rytmen og flyt selv om pulsen er høy. Lar meg ikke lure. Han snur seg – jeg smiler. Er det motløshet jeg ser?

Her er vi på flata ved dyreparken. Jan øker trykket igjen. Han kan da umulig tro at han skal kjøre meg rett av hjulet på flata???

Passere avkjøringen til dyreparken og begynner å få negative tanker.

Jan roer seg litt….. og klinker til i første bratte svingen etter flate.

Jeg bruker samme taktikken igjen. Yttersving og to gir tyngre. Han er stiv, han henger med hodet og har mistet trykket. Nå! Jeg girer ned, øker frekvensen, og sklir opp på siden. Konsentrerer meg om å sitte helt rolig og se uanfektet ut. Dette koster. Neste sving. 3 gir tyngre og kontrollert fartsøkning. To gir letter og opp med frekvensen.

Blir sittende å tenke at mobiliserer jeg nå så kommer jeg opp til Terje, men han kommer til å trå til ennå mer. Ser at avstand har økt og nå gir jeg opp.

Holder fokus og presser oppover i bakken. Høy sone 4. Nå er det ikke langt igjen til toppen. Må holde unna. Nå skal han ikke inn på hjulet igjen. Ikke under noen omstendighet. Samme resepten i de to siste svingene. Ser meg ikke tilbake. Nå retter det ut. Fokus, fokus, fokus. Trykker på med 100 frekvens i høy sone 4.

Mobiliserer for å ikke falle helt av. Fokuserer og prøver.

Der er toppen. Pulsen banker- beina er stive. Kjøøøøøøøøøør! Legger ut på storeskiva, reiser meg, spurter. Holder trykket helt opp. 43 minutter, 4 min fortere enn på lørdag. Yes!

Nå er det bare å innse nederlaget. Gratulerer Terje du tok den!

Jan 1 – Terje 1

1-1, et resultat vi kan leve med. Da er det bare å trille pent ned igjen og tilbake til «Casa Lorentz» for å pakke og rydde. Småpraten går lett og vi gleder oss til sesongen som er like rundt hjørnet.

Tusen takk Lorentz, for at du inviterte oss ned til denne fantastiske sykkelopplevelsen. Det har vært fire dager i full nytelse.

Jan, Terje og Mats