Slaget om Port de Tudons – kapittel 1

For å få et lite avbrekk fra den norske vinterkulda, reiste Mats Berger, Lorentz Tanner, Jan Bodin og Terje Hullstein ned til «Casa Lorentz» i Finestrat ved Benidorm for noen dager med trening og kos. Det ble en kjempetur med fine rolige langturer og tøffe klatreøkter.

Vi skriver dag 2 og lørdag 16.02.13 i «Casa Lorentz» i Finestrat ved Benidorm. Lorentz, Mats, Jan og jeg har tatt turen nedover for å trene, kose oss og få et lite avbrekk fra den norske vinterkulda. Etter gårsdagens fantastiske 6 timers rolig langtur i kort-kort, våknet vi i dag til litt mer skyer fra sør og noen grader kaldere. Et vær perfekt for klatring.

Vi ser fjellet fra vinduet i leiligheten. Forsiktige spørsmål til Lorentz. Hvor lang er egentlig bakken? Er det bratt, er den jevn? Hvordan er den i forhold til den vi kjørte ned i går. Lorentz aner nervene og smiler litt mens han svarer. Minst like tøff som den vi kjørte ned i går. Ja vel. Jevn på det meste med 6-8 %. Opp til 14 i enkelte av svingene. 27 kilometer helt fra bunnen med omtrent 1000 høydemeter. Ca. 13 kilometer fra landsbyen og opp. Det er der det starter for alvor. Hmmm. Stillhet. Det er i dag jeg skal få det første svaret på om vinterens og de siste årenes målbevisste trening har gitt resultater. Er spent, veldig spent. Føler meg bra. Ikke noe spesielt å kjenne i trappa fra gårsdagens langtur. To år med lette trusler om å kjøre fra Jan oppover. Lurer på hva Jan tenker. Er både bedre trent og lettere i kroppen enn jeg var i fjor, men er det nok? Jan er også bedre trent.

Vi kjører en liten runde ned til Benidorm for å få en god oppvarming. Begynner bakken fra bunnen. Etter noen kilometer stigning er tiden moden for klær av. Nok en dag med kort bekledning. Sier ikke så mye nå, trår bare rolig videre oppover og tenker. Hvor langt er det igjen til toppen Lorentz? 17 kilometer! Vil ikke vente lenger. Kan ikke vente lenger. Må øke farten sakte. Skal det gå bra må ikke Jan få lov til å støte fra sone 1 og få en tidlig luke. Øker farten. Mats og Lorentz finner sitt eget tempo. Jan setter seg bare rolig på hjul. En liten kneik og inn i byen i høy sone 2. Står. Beina er bra og pulsen responderer. Øker farten på flata gjennom byen. Flyter bra på 100 frekvens. Kjennes veldig bra ut. Nå begynner det!

13 kilometer til toppen og vi går inn i den første svingen. Jan kommer. Han kommer fort. Prøver å svare, men klarer ikke å holde hjulet. Det er dette som ikke må skje. Han må ikke få en tidlig luke. Ligger midt i sone 3, men stivner når jeg prøver å øke. Hold fokus, ikke stress! Finner rytme på høy frekvens og kjører det som går uten å stivne. Han har fått 50 meter. Er dette alt jeg har å kjøre med? På utgangen av neste sving går jeg tre gir tyngre og reiser meg. Ser jeg tar innpå. 30 meter, 20 meter, 10 meter. Det flater ut. Er oppe i sone 4. Jan setter fart på flata. Han øker igjen. Setter meg ned og finner rytme. Er ikke sterk nok til å kjøre meg inn på hjulet igjen. Fokuserer på å ikke tape mer. Holde avstanden. Det er langt igjen. Hvis jeg ikke taper for mye og Jan har startet for tøft kan jeg kanskje slå kontra på slutten. Hold fokus! Følger med på hva Jan gjør. Når jeg tar innpå venter han før han øker forspranget igjen. Kattens lek med musa. Tenker. Vi kjører forskjellig. Jan håndterer vekslende uttak bedre enn meg. Jeg må gå tyngre og reise meg for å øke farten. Må tenke strategisk. Vi jobber oppover i bakken. Jeg reiser meg og tar innpå i svingene, og Jan øker igjen på flatene. Sånn går det oppover kilometer etter kilometer. Klarer ikke å ta inn så mye nå. Er på vikende front. Vi har kjørt i en halv time og jeg begynner å bli sliten. Må bare fokusere på frekvens og puls. Jobbe jevnt. Ikke tape, ikke tape, ikke tape. Har fortsatt øyekontakt.

Begynner å tenke vonde tanker. Hvorfor blir ikke Jan sliten når jeg blir sliten? Jeg har da trent like bra som han har. Er nok ikke fullt ut restituert etter omgangssyken i begynnelsen av uka tenker jeg. Er nok fortsatt litt for tung i forhold til han. Mister fokus, hodet begynner å vandre. Nå flater det ut. Her er avkjøringa til dyreparken der det var noen som ble spist av løver for noen år siden. Lurer på om de var syklister. «Shut up brain!» Pulsen har falt til lav sone 2, trykket er borte, frekvensen er lav. Våkne opp, hallo, du er ikke i mål enda. Klarer å mobilisere, men Jan er borte. Går på i neste sving, to gir tyngre. Pulsen går opp, trykket går opp. Jeg er ikke ferdig enda. Jeg er absolutt ikke ferdig. Finner rytme på tyngre frekvens. Det er nå det gjelder. Må bruke tyngre frekvens. Det er det jeg er god på. Styrketråkk frekvens! Nå må jeg da snart se Jan igjen. Nå må det da snart nærme seg toppen. Der ser jeg Jan på enden av en falsk flate. Hvor mye kan det være? Kjøre, kjøre, kjøre. Der er siste rettstrekk opp til toppen. Jeg reiser meg, prøver å spurte. Jan er allerede opp, snur og møter meg. Kom igjen Terje, dette går bra!!! 47 minutters kjøring og slått med 45 sekunder. Tomt. Helt tomt.

Er svimmel og må legge meg ned på asfalten. Sliten, veldig sliten. Et par på motorsykkel gjør tegn for å spørre om alt er bra. Alt er bra bortsett fra skuffelsen.

Jan 1 – Terje 0

Jan kommer opp igjen og prøver seg med noen trøstende ord. Du kjørte jo drit bra! Det kan han si som kom først opp. Synes jeg ser en liten lettelse og et glimt i øyet hos unge Bodin. Sammen kjører vi nedover mens vi småprater. Vi heier når vi møter Lorentz som kommer i bra driv, og fortsetter til vi møter «Kaptein Berger» som også har fullt fokus oppover. Vi snur og eskorterer «Kapteinen» til toppen som det seg hør og bør. På veien ned stopper vi i landsbyen og nyter solen, en kaffe og livet. Det er absolutt helt greit å være sykkelrytter.