Byggetråd – Elektronisk gruppe

Da vi syklet Vätternrundan 2012 syklet vi halve rittet i øs-pøs regnvær og vi ble skikkelig kalde og stive på fingrene. Dette førte til at vi fikk litt problemer med å få giret opp på storeskiva.

Toppbilde: Resultatet etter alt arbeidet
Foto © Hans-Ivar Aalerud

Etter rittet pratet Stein-Egil, Trude og jeg om dette her og vi var enige om at elektronisk giring hadde vært fint akkurat der og da. Jeg visste jo litt om Campagnolo sine nye grupper for jeg hadde jo vært hos Sørensen under introduksjonen og klådd skikkelig.

Dette lå og ulmet i bakholdet mitt resten av sesongen og Trude syntes også det hadde vært fint. I februar satt jeg på nettet og kikket litt på elektroniske grupper og sjekket litt priser. Etter en kort drøfting med Trude var det OK. Jeg skulle kjøpe Campagnolo Athena EPS og montere den på Trude sin sykkel. Hun har alltid fått det nest beste så for en gang skyld skulle hun få være først, så får jeg slite med det 10-delte utstyret noen år til, så lenge jeg har deler i skuffen.

Gruppe ble bestilt fra en litt luguber nettbutikk i en by i tidligere Øst-Tyskland, men folkene var ryddige de og gruppa ble sendt uten tullball til en god Euro-kurs. Gruppen var bestilt komplett slik at det egentlig bare var å montere på sykkelen til Trude, bortsett fra boring av fire hull i ramma. (Butikken er veldig seriøs den og har fått mye skryt av andre som har handlet der)

Gruppen kom og ble pakket opp med stor glede hos skribenten. Dette var julekvelden på nytt og bursdagsfeiring på forskudd for meg.

Nå holdt jo ikke jeg meg til planen da, og det lagde jo krøll i byggeplanene.

Når vi først hadde betalt så mye for ei elektronisk gruppe, så burde jo Trude kanskje hatt ei bedre ramme. Hun er egentlig veldig fornøyd med den rammen hun har og jeg skjønner henne godt for Via Nirone rammen til Bianchi er egentlig veldig god og behagelig å kjøre på. Den veier heller ikke så mye som du skulle tro men å montere EPS på en enkel Alu-ramme ble kanskje litt feil. Jeg kikket på Finn.no for å se om det var noen Bianchi rammer til salgs og det var det. En Bianchi Infinito ramme i passe størrelse var til salgs og han ville ha kr 9000. Etter 14 dagers tenketid bød jeg ham kr 6000 og han kunne gå med på kr 7000. Da foreslo jeg kr 6500 men da ble det bråstopp.

Jeg hadde også kikket på ei Bianchi Sempre ramme som også var til salgs og denne var rød så den passet nok bedre til Trude sin visuelle smak. Sempre rammen er hakket vassere enn Infinito i geometri og lå priset til kr 7500. Jeg sendt fyren en e-post og bød ham kr 6000. Tidlig dagen etter fikk jeg svar med en smiley om at det var OK. Litt sykkelprat på telefon avdekket at han hadde kjøpt en komplett sykkel. Den hadde blitt for liten for ham, så den hadde ikke blitt brukt og han hadde tatt utstyret og flyttet over på en annen ramme han hadde kjøpt. Penger ble overført og han pakket den inn og sendte den av gårde fraktfritt.

Da ble det en brukt, men ”ubrukt” Sempre ramme i karbon som det skal bores fire hull i i stedet for hennes Via Nirone alu-ramme. Rammen hadde kanskje rullet en tur, for jeg fant litt veistøv i et par kroker, ellers var den strøken.

Da ble det krøll i planene mine igjen. Trude sin sykkel vil nå bli beholdt som reservesykkel for oss begge, så da manglet jeg plutselig styre, fremspring og setepinne. I tillegg måtte jeg bestille lagerhus til BB30 krank for jeg hadde jo bestilt til hennes nåværende som har engelske gjenger. Hjul har jeg flere av og ubrukte pedaler har jeg også liggende.

Styre, fremspring og BB30 lagerhus ble bestilt og mens jeg ventet leste jeg monteringsanvisning. Campagnolo er flinke på dette og alt ligger tilgjengelig på nettsiden deres så alt var lastet ned, mer enn jeg egentlig trengte så jeg etterpå. Så det ble lest.

I mellom tiden kom rammen i posten og det ble nesten en ny bursdagsfeiring for meg dette. Egentlig var det litt mye mas i denne perioden for Trude var på jobbreise og jeg holdt fortet med foreldremøter og jentebursdag med ti 11-åringer som overtok huset i tre timer i tillegg til at jeg var foreldre vakt for konfirmantene som hadde natt-turnering i Haugerudhallen.

Men jeg fikk tid til å pakke opp rammen.

Den var pakket inn til det ugjenkjennelige

Og så var den plutselig fri

Rammen er monocoque, dvs lagd i en enhet i stedet for rør som er satt sammen. Dette skal visstnok gjøre den stivere, men dette sammen med BB30 krank har ført til at det ikke er åpning inn i kjedestaget hvor jeg egentlige skulle trukket en elektrisk ledning. Nok litt krøll i planene.

BB30 krankhus med lager, siden forrige eier ikke orket å ta ut lagrene. Alt er nytt men må beklageligvis tas ut siden Campagnolo ikke bruker BB30 normen, men har laget egne lagerhus som gjør at det kan brukes.

Omsider kom de delene jeg ventet på: Styre, styrefremspring, lagerhus og pressverktøy til å presse inn lagerhusene.

Så var det det bare å begynne. Det mest nervepirrende var jo å bore hull i karbonnrammen. Folk jeg fortalte det til syntes dette var skumle greier og på diverse forum var også dette å bore hull i rammer diskutert. 95 % av alle som hadde skrevet innlegg ville ikke gjort det.

Jeg hadde egentlig ikke noe valg og dessuten stoler jeg på Campagnolo som nøyaktig beskrev hvor man skulle bore hull med høyde anvisning og akkurat hvordan hulle skulle se ut. For eksempel at hullet skulle være 7 mm og så skulle de utvides til 8 mm i y aksen. Hullet under flaskeholderen på skrørøret skulle faktisk være 8 mm X 12 mm for i det hullet skulle det være tre ledninger.

Det var bare å lade drillen, sette inn 8 mm bor, sette teip på rammen der jeg skulle bore slik at boret ikke skulle gli og manne seg opp.

Trude holdt rammen godt fast mens jeg boret. Karbon er faktisk tungt å bore i, til du plutselig er igjennom. Skvatt litt akkurat da. Hullet nederst på setestaget var faktisk veldig tungt å bore for der var godset veldig tykt. Så var det gjort.

Om det var nervepirrende å bore i rammen, så ble det tuklete å få tredd ledningene dit de skulle. Jeg tok av gaffelen mens jeg gjorde dette og det var jeg glad for. Det var lettere å vri rammen hit og dit, samtidig som det var lettere å komme til. Campagnolo har eget sett med vaiere hvor det er egne fester til å feste ledningen i, i tillegg til at de kobles sammen med magneter. Dette sette kjøpte ikke jeg og jeg ser nå i ettertid at jeg egentlig ikke trengte det heller. Da jeg fant ut at en girvaier med det lille hodet på fungerte helt greit, fikset jeg det med hjelp av en ståltråd som jeg lagde en lite krok på ytterst. Bare vaieren var tredd gjennom de riktige hullene, teipet jeg ledningen fast i vaierhodet og trakk alt sammen forsiktig igjennom. Så var det bare å teipe fast ledningen midlertidig til rammen utenfor hullet, til jeg skulle montere resten. Slik ble det.

Dette var nok arbeid for en kveld, så neste trinn ble planlagt. Jeg hentet frem hjulene og satte på disse slik at sykkelen kunne stå i stativet sitt. Mye enklere å skru i tillegg til at den var mye enklere å flytte og lagre når jeg ikke jobbet på den.

Neste skritt var å montere styrefremspring og styret. Da dette var montert og strammet til med 5 Nm, var det montering av brems/girspaker. Dette tok litt tid for det var torx skrue og det var trangt å skru, spesielt når verktøyet subbet inntil gummihetta som lå vrengt over. Her skulle jeg hatt 10 cm lange torx-piper, så hadde det bare vært å snurre rundt, men det gikk til slutt med halve omdreininger også.

Så var det å montere bremsene, kappe til og sette inn vaierstrømpene og tre igjennom bremsevaieren. Bremseklossene måtte dessuten justeres i høyden og spissingen var også feil så dette ble rettet på. Så var den kvelden gått og resultatet ble slik.

Så kom lørdagen hvor Jan Bodin inviterte til marathon-spinning og den tok jo sin tid. Dessuten var jeg nødt til å fullføre denne spinningtimen siden jeg brøt den gangen Terje hadde på grunn av manglende motivasjon. Motivasjonen var bedre nå og jeg fullførte, noe jeg merket senere på kvelden.

Etter middag var det ikke så mye motivasjon igjen, så da ble det bare montering av bakgiret, forskifteren og koble disse til ledningene som lå skjult i rammen. Nå begynner det faktisk å ligne på en ferdig sykkel. Og som dere ser, batteriet sitter pent plassert mellom flaskeholderne.

Så kom søndagen, den store mekkedagen. Og det var stort sett det jeg gjorde den dagen.

Først fjernet jeg to låseringer som må brukes når du bruker vanlige lager i BB30 krank da disse låseringene hindrer lagrene å ble dyttet for langt inn. Disse sporene som låseringene sitter i, passer imidlertid med med O-ringene som sitter innerst på lagerhusene til Campagnolo.

Så var det å finne frem lagerhusene og pressverktøyet som hører til. Lagerhusene dyttet jeg inn for hand så langt jeg klarte og så tredde jeg pressverktøyet igjennom og skrudde dette sammen. Jeg er glad jeg investerte i dette verketøyet da det var mye hardere å presse lagerhusene helt inn enn jeg var forberedt på, spesielt siden det hadde vært så lett å banke ut de originale lagrene som satt i da jeg mottok rammen.

Verktøyet er skitdyrt, så er det noen som trenger så si i fra. Leies ut:-)

Neste punkt var kranken, som egentlig bare var dytte inn, sette på venstre krankarm, og stramme til skruen. Til dette måtte jeg kjøpe passende umbrakopipe 14 mm og heldigvis trengte jeg ikke å kjøpe dette fra Campagnolo. Dette er hyllevare på Biltema og holder nok i årevis dersom jeg ikke begynner å skru på tyngre ting enn sykler. Dette kostet meg ca 80 kr for umbrakopipen og armen. Om det var hardt å presse inn lagerhusene, så var de siste omdreiningene her enda hardere og her var det bare å skru til det stoppet. Jeg skjønner nå at det kan være greit for mekanikere å ha litt mer styrke i armene enn det som kanskje er normalt hos oss syklister.

Da kranken var på var det å finjustere forskifteren i høyde og vinkel i forhold til kranken. Ca 3 mm skal den være over storeskiva. Så var det på med kjedet og kutting til riktig lengde og skjøting skjedde med KMC skjøte-ledd for 11-delt. Blir nok ikke så mye demontering av det kjedet for skjøte-leddet for 11-delt krever tang for å åpnes og kan ikke brukes om igjen (sies det).

Neste punkt var å montere ledningene til girhåndtakene. Måtte åpne ett lokk på hvert bremsegrep og dette lokket var festet med to skruer. Klarte å miste alle 4 skruene på gulvet, enda jeg var uhyre forsiktig nettopp for ikke miste de. Sto i stuen og skrudde, så de var lette å finne igjen på parketten. Fikk koblet ledningene sammen, lagt koblingen inn i rommet sitt og fikk lagt ledningen i et eget sikk-sakk spor slik at ledningen la seg pent ut på styret.

Da dette var gjort var det å feste boksen som knytter styringsledningene sammen og den skal sitte på styrefremspringet eller på bremsestrømpen. Siden Trude har så kort fremspring, var det ikke plass, så derfor ble den montert på strømpen til bremsen.

Så kom det mest spennende. Funket det? Ut med magneten som sitter i batteriet og som kutter strømmen til resten av systemet, og så trykke inn mode knappen. LED-lampen blinket grønt, og det tok jeg som en indikasjon på at alt var i orden. Inn med magneten igjen.

Da var det bare å montere lokkene igjen, dytte alle kabler godt inn i rammen og tette igjen hullene jeg hadde boret med gummipropper.

Da det var gjort satte jeg på pedaler slik at jeg kunne få testet hele systemet.

Selv om jeg hadde lest instruksen om nullstilling av giret, ble det tre forsøk før jeg fikk det til. Men da var det også gjort og nå kan jeg det til neste gang og det skal vel ikke være nødvendig så mange ganger fremover. Det som var litt uvant er at det Campagnolo mener er andre gir, det er tiende gir for meg og omvendt, men det var jo bare å følge anvisningen og det var også godt forklart med bilde så man kan bare ikke gjøre feil.

Så var det justering av forskifteren som nå var superenkelt, det var bare å justere skifteren slik at det var 0,5 mm klaring til kjedet på minste skiva.

Så var det bare å teste og gire opp og ned og på kryss og tvers. Veldig gøy, det var bare smakk, smakk hele veien. Det beste med hele systemet er at når en holder knappen inne, skifter den alle girene bak i en bevegelse. Noe jeg synes er enda kulere er når forskifteren girer av seg selv. Er ikke noe mere hokus-pokus enn at den justerer seg automatisk etter hvor du er på kassetten bak, slik at du skal slippe å få et kjede som subber på forskfiteren. Som skrevet, veldig fasinerende og gøy.

Dagen etter ble det bare litt pusling, så styreteipen kom på, flaskeholdere kom på og festet til Garmin’en. 

Nå begynner den å bli konkurranseklar også.

Prosjektet stoppet litt opp på grunn av en setepinne som ble sendt før påske og som nok har campet hos posten i løpet av påsken. 

Den kom til slutt og den var nesten verdt å vente på også. Ritchey WCS Carbon, lett som fy og med to bolter til å feste setet.

Setet er en liten historie for seg selv. Det er et Gipiemme Stealth G-124 som jeg bestilte fra fabrikken for mange år siden. Gipiemme er et kjent navn for de som er litt eldre (slik som meg)celler som har lest masse sykkelhistorie (slik som meg). I alle fall, setet var omtrent det mest avanserte du kunne få den gangen og var utviklet med romfartsteknologi. Setet har en stamme av karbon og har en padding som er helt ubestemmelig og ikke spesielt mykt.

Setet var godt å sitte påcde to første timene men når man syklet Vätternrundan på 15-16 timer så var det ikke så behagelig lenger. Fizik Arione ble løsningen for meg.

Nå gjør vi et nytt forsøk med setet, for det fortjener det og kanskje det passer Trude bedre enn det passet meg.

Nå er det ikke mer å sette på denne sykkelen, for nå er den ferdig.

På bildet har den Campagnolo Scirocco hjul som er treningshjulene.  Når det er pent være og/eller ritt vil det bli satt på Campagnolo Zonda 2-wayfit med slangeløse Hutchinson Fusion dekk.

Bildet er tatt på soverommet og der har sykkelen stått siden den ble ferdig og der kommer den nok til å stå en stund fremover også. Sykkelen har ennå ikke vært ute i friluft. Grunnen til det er følgende som du kan lese under.

Den 31. mars var Trude og jeg ute på en tur på racere for å få noen mil i beina i påsken. På vei hjem ved Dal/Brenna der vi kom ut på veien, kjørte vi under ei gangbru. Under den brua var det skygge, det rant vann og det vi ikke så var at i skyggen var det et isfelt i hele veiens bredde.  Denne isen var også så møkkete at den gikk i ett med asfalten.  Jeg kjørte først over og oppdaget ikke at det var is før jeg hadde passert, og hadde vel det man kaller flaks.

Trude som kom bak meg hadde desto større uflaks da antakeligvis forhjulet sklei og hun gikk rett i asfalten. Hun må ha stupt forover for hun var møkkete på brystet og hadde slått hull på kneet.

På legevakten ble det fastslått veldig hovent kne/høyre bein, brudd i høyre overarm og brudd i båtbeinet på venstre tommel. Resultatet er gips på venstre underarm fra albue til fingre, og høyre arm i fatle. Begge armene er dermed nesten ubrukelig.

Fullstendig sykemelding og smertestillende tabletter mens vinterens spinning virker bortkastet og kalenderen nærmer seg mai.