Ut på tur, aldri sur

Onsdag kveld møttes vi på Oslo S, overtrøtte og fulle av spenning for hva helgen i Bergen skulle by på. Vi var klare for jentesamling i regi av NCF (Bergen CK)

Vi, Embla, Kaia, Sofie, Vida, Emilie, Helena og jeg, fant raskt sengene i det våre overivrige foreldre steg av toget etter å ha både mobbet og testet hvor mange vi fikk plass til på et rom.

Tidlig torsdag morgen stod vi opp og takket høyere makter for at vi ikke hadde falt ut av de smale sengene våre, og derfor ikke trengt å bruke det vi hadde lagd av beskyttelse på det vi hadde av gulv. Frokosten gjorde oss mer eller mindre blakke, men vi smilte som noen soler i det vi ankom skolen, og så både bordtennisbordene, svømmehallen, kantinen og alle de andre fancy rommene vårt midlertidige oppholdssted inneholdt.

Senere samme dag stod Race to Celebrate for tur, og etter et kaos med startnummerutdeling stod vi alle jentene klare på startstreken og var klare til å lage litt liv i årets VM løype. Etter middag og introduksjon av både ledere og deltakere kom vi alle rimelig raskt til ro.

Fredag morgen ble vi ufrivillig vekt av en alarm, presis klokken 06:00, og etter at eieren av den ikke selv våknet, kan du tenke deg hvordan stemningen ble rundt frokostbordet. Alle jentene, utenom Kaia og jeg, ble sendt på et kurs om hvordan-, og hvorfor man trener styrke. Jentene syns selv at det var en utrolig bra opplevelse, med mye ny kunnskap og tips til hva som skal til for å bli bedre syklister. Kaia og jeg ble igjen på en annen gruppe, og stod etter hvert midt i en åpen gymsal og danset så svetten rant.

Vi hadde liten tid i dusjen før vi skulle inn til sentrum og se på juniorjentene gjøre sitt. Naturligvis fant vi en plass ved et kamera, og smilte like fint hver gang det suste forbi med syklistene. Vi storkoste oss hele gjengen, og klart tiden gikk fort når vi både lette etter Dag Otto, og syklet for harde livet inne i bodene til de forskjellige på bryggen. Halve dagen hadde gått da vi alle satte oss på syklene våre, syklet i knappe 50 minutter, inn forbi byen, og til Thon hotell. Der fikk vi alle æren av å møte Marianne Vos, og terrengsyklistene hadde heldigvis fått litt tid til å søke henne opp på google for å få litt bakgrunnsinformasjon før møtet. Vi satt en god stund og stilte spørsmål til både henne og teamsjefen, før vi selvfølgelig måtte ta litt bilder. Mens landeveisjentene var helt i sjokk av begeistring, stod vi og slo av en prat.

Kvelden kom, og vi tok turen opp for å møte «arven etter VM» gjengen, og var blide og fornøyde der vi satt og fikk servert en god dose sang og musikk, salsa og generell «festmat» som kaker og potetgull. Slitne som vi var ble det kjapt stille på rommet denne kvelden også.

Lørdag morgen var vi alle trøtte, og stresset med å pakke hjalp ikke på. Etter mye frem og tilbake, fikk vi eldste cirka samme foredrag som de yngste fikk dagen før, om styrketrening og viktigheten med det. Når klasserommet stod tomt, dro vi ut i løypa for å heie, og etter at hele samlingen ble toppet med Dag Otto på andre siden av sperringene, var vi klare til å ta toget hjem, litt før vi måtte.

Nå sitter vi på toget hjem, noe av oss er litt overtrøtte, noen stappfulle av sjokolade, noen mer sosiale enn andre, men uansett så har vi det hyggelig sammen, og vi har takket Bergen for denne gang! Vi har hatt det kjempebra, og denne opplevelsen er uten tvil noe vi vil huske.