Åtte frøyere i Master-VM – ved en av dem

Frøy stilte med åtte deltakere i Master-VM i rundbane – eller XCO som det heter internasjonalt. Her er rapporten fram en av dem – Øyvin Wormnæs.

Toppbilde: Magdalena Kwarta var en av Frøys deltakere i VM. Som vanlig syklet hun veldig bra teknisk.
Foto © Øyvin Wormnæs

VM er en spesiell opplevelse. Det står fire italienere og roper så de høres ut som fjorten med «Forza Italia» og alt som hører til. Og plutselig demrer det at det er fordi nå konkurrerer du ikke mot en Francesco som tilfeldigvis er på gjennomreise, du konkurrerer mot Italia, representert ved nevnte Francesco. Og, her og nå, representerer du på samme måte ikke helt bare deg selv. Da er det bare å klemme til!

Det er også moro, i hvert fall for oss menn, at alle i løypa var konkurrenter i samme klasse. Så du en dukke opp foran, var det en konkurrent som kunne ha fått hammeren, ikke «kanskje en av de siste i M30 eller M55 eller noe».

Løypa var Old School. Det betyr lite bygde elementer og lite hopp, mer terrenget som det tilfeldigvis er, mye røtter, steiner og småulendt terreng. Og gjørme, mye, mye gjørme. Det hadde regnet så mye på Lillehammer at selv grunnfjellet var blitt vasstrukkent.

Dag en: Dameklassene

Frøy hadde tre med. Damene startet med fem minutter mellom klassene. K 30 og K35 skulle sykle beskjedne 3 runder.

Først startet K30, vårt håp var Magdalena Kwarta på pallen, men ved en inkurie kom hun dessverre direkte fra tre uker ferie. Hun er teknisk av de beste i damene, og kjørte glatt A-spor som klassevinneren ikke gjorde, men tre runder i en hard og lang løype ble i overkant tøft. Hun tapte to minutter på første runde til tredjeplassen. Så utlignet hun nesten farten og holdt avstanden til totalt tre minutter i mål. Teknisk pen sykling, så hvis hun bare hadde droppet alt av ferie, familie, venner, kos og moro gjennom vinter, vår og sommer, og i stedet kun trent knallhardt, hadde hun stått på den pallen!

K35 startet fem minutter senere, også de skulle ut på tre runder.

Her var Trude Dombestein Elde vårt håp. Noe hun selv mente måtte være en misforståelse da hun angivelig ikke kan klatre bakker som er lenger enn et crux (som betyr kort, teknisk vanskelig element, for de uinvidde). Denne løypa hadde rundt 150 høydemeter pr runde, nesten halvparten i en jæskla lang seig stigning på lite hjelpsomt underlag.

Trude havnet raskt i duell med en amerikaner, en duell som skulle vare rittet ut. Overraskende nok måtte Trude slippe luke i de tekniske gjørme-røtter-stein-partiene i første sløyfe, som hun tettet i klatringen. Øøh, Trude «tettet lukene i klatringen» øøøh, uhmm, at det var? Mulig hun fryktet selvpålagt straffetrening i Haukåsen, mulig det var et tilfelle av falsk beskjedenhet på forhånd, hvem vet men ingen tør i hvert fall spørre. Så måtte hun gi en mindre luke igjen, som hun tok inn i den andre sløyfa, også kalt gjørmesløyfa.

Duellen holdt seg til ut på tredje runde, da så Trude ganske kokt ut og det var en viss bekymring å spore i både støtte- og heieapparatet. Men i tilfelle var hun ikke alene om å koke. Hun kjørte raskt inn luka på siste gjørmesløyfa, la seg kontrollert bak i mangel av forbikjøringsmuligheter, og forberedte seg på spurten.

Trude hadde størst fart over siste kneik og inn på målområdet og det ble tett duell om sjetteplassen.  Amerikaneren skjenet, kræsja inn i Trude og velta, Trude holdt seg så vidt på hjulene og dermed var det avgjort. Men den hadde Trude tatt uansett, det var soleklar fartsforskjell.

Neste og siste frøyer for dagen var Nina Malme Gulbrandsen i K45. Denne klassen syklet noe mer menneskelige to runder. Her vet skribenten mindre, Nina har en irriterende stor evne til ikke å la seg anfekte eller oppøse, og tilsvarende irriterende liten evne til å snakke i overskrifter og utlevere tabloide detaljer. Hun syklet kontrollert, lå på sjette fra start til mål og hadde god margin til femte og sjuende. Og var rimelig sliten i mål.

Verdensmester fra Rye

Så skal vi også gratulere vår naboklubb Rye med verdensmester i K45. Tone Kristin Larsen vant, med fire minutters margin, og det etter en ugrei velt i wallride’en og inn i et tre på siste runde, med knukket overrør og (heldigvis ufarlige viste det seg) nakkesmerter siste to kilometer som resultat. Sterkt! Ikke bare det, men dagen etter vant Trond Overn M60, så nå kan Rye skilte med hele to regnbuetrøyer.

Og for de som lurer, Gjertrud Bø er verdensmester i ett år til etter å ha ledet K50 fra start til mål. Hun er helt rå. Og sykler teknisk så det bare er vakkert. Rovdyrblikket dønn dit hun skal, kroppen følger etter blikket og ingen distraksjoner på noe tidspunkt.

Og med det blir det tre regnbuetrøyer i UB-Cup, i ett år fremover. Ikke galt for en lavterskel regionalcup!

Dag to: Herrer 40+

Dagen åpnet med M45, der Frøy hadde med Thomas Færgestad og Øyvin Wormnæs.

Thomas sykler klart fortest av de to. Han gikk ut hardt og kom opp startbakken rundt 7-8 plass. Det var et lite håp om topp ti i mål, men det ville seg ikke helt. Thomas er helt rå på ekstrem fart i tekniske, flate partier, men det var det i grunn lite av her. Det er en vrien løype å få flyt i, og det går jo stort sett opp eller ned. Han lå på 14-15 gjennom første og andre runde, men så løsnet det litt og han kjørte seg rått og brutalt opp til 11. Det var 40 sekunder opp til Beitmyren på tiende, så det satt et stykke inne å skulle ta den. Og Beitmyren var nok revansjesugen etter NM.

Øyvin hadde noe lavere ambisjoner, og gikk kontrollert ut. Fokus var flyt i det tekniske, det gir automatisk fart og mer overskudd til klatringene. Det blir trafikkork i starten og gjennom mye av første runde, så det gjelder ikke å stresse og ikke la seg jage opp for hardt for tidlig. Uten å ta det med ro.

Som tenkt så gjort. Øyvin gikk ut ca 30 plasser bak Thomas, og spiste seg så langsomt oppover på lista. Old School passer Øyvin mye bedre enn sånne moderne løyper, og det gikk bedre og bedre. Ut fra stadion på runde to rykket han i et syrejafs forbi en gruppe på 4-5 opp mot første korte stiparti, og matet på jevnt oppover for å bygge avstand. Jafset og kjøringen etterpå hadde kostet nok til at runde tre ble tung etter hvert. Det ble den heldigvis for de fleste, så ut på gjørmesløyfa tok han en til, og så var det los på en amerikaner foran, men han var for sterk og reddet seg med 6 sekunder i mål. Men 26. plass var drøye ti plasser over ambisjonen og han vandret rundt som et eneste stort glis.

M40 startet senere på dagen, med Colin Eick som Frøys representant. Colin syklet fort lenge, men noe skjedde på sisterunden og han datt fra 19. til 27. plass. Fortsatt en sterk prestasjon, og definitivt mye sterkere enn det kan høres ut som for dette var rittets monsterklasse. Rune Høydahl vant M45 på en tid som hadde holdt til 10. plass i M40! En nådeløs bøling.

Dag 3: M35

Per Andreas Norseng og Tor Magnus Kolflaath skulle i ilden. De hadde fått redusert løypelengde til tre runder, og skulle dermed sykle samme lengde som M45. (Og samme som K35…).

Per Andreas åpnet relativt kontrollert og tok så plass etter plass. Det vil si, rundetid ved første passering virker alt annet enn kontrollert. Det gikk seriøst radig unna, men han tok altså plass etter plass etter det og det er jo en grei form for kontroll. En 20. plass etter første sløyfe ble en 15. plass i mål og fjerde beste nordmann. Han ble innkjørt på siste gjørmesløyfe med 25 sekunder av en rakettdreven franskmann som hadde hatt teknisk på siste runde og dermed mistet 2. plassen sin. Høres stressende ut.

Tor Magnus hadde ikke dagen. Kroppen lystret ikke, girene lystret ikke opp bakkene, og det var i det hele en tung dag. Han hadde noen bra dueller der han stort sett trakk det slengste strået. Og da står det respekt av 23. plass!