Jentekos i Østmarka

Det er torsdag ettermiddag på østkanten. SykkelSiv kjenner hjertet hamre og pulsen dunker. Det renner en tynn stripe salt svette nedover nakken og nedover ryggen. Du ser rundt deg og ser at damene ved siden av deg ser akkurat like stressa ut. Du knytter hendene og prøver å overbevise deg om at det er bare i huet. Du fikser dette!

Toppbilde: Siv Krystad skriver om jentesykling i Østmarka – og besøk på IKEA.

Om det er sykkeltrening med jentegruppa i Frøy? Nei, klokka er bare 17 denne torsdag ettermiddag og SykkelSiv hadde den geniale ideen om å bare “smette innom IKEA” på vei hjem før trening for å fikse et par ting. “Gennialt, Egon”. Helt kaos – og mye farligere enn terrengsykling. Ingen har hørt om å holde høyre, ingen bruker hjelm, og ingen unner menneskene rundt seg det beste – her er det bare MEG, MEG, MEG som teller – med andre ord helt omvendt av hvordan jentetreningen foregår….

Så la oss spole et par timer fremover denne torsdagskvelden. Man overlevde IKEA, man vurderte en dusj før trening – men innså at “hallo, vi er på oslo øst tross alt…..”. Så man skreller inn på Haraløkka to på syv, vrenger sykkelen av bilen, knekker en negl, og møter 8 søte, blide ansikter som er klare for 90 minutter jentekos i skogen…..

Og det sykles, skravles, bannes og gryntes. Og det forklares. Vi har antageligvis verdens beste og mest tålmodige trener. 

Fineste Trude som forklarer om og om igjen om vekt, balanse og mental styrke. Som lover å ta oss i mot hvis vi tryner, og som kjører om og om igjen den samme kneika for å vise oss hvordan det skal gjøres. Og vi blir bedre! Mye bedre faktisk. Det var tema på vei innover Plankestien denne torsdagen. Vi snakket om hva slags terreng vi kjørte i mai i fjor og lo godt av hvor bratt læringskurven har vært. 

Men så er det stopp da. Vi har kommet til Plankestiens lille crux, et dropp, og plutselig står alle jentene der bleke om nebbet, og nekter å høre på Trudes råd om at vi har kjørt både større og brattere dropp før. Vi titter, tenker og grubler – og så er vi midt i den mentale fellen vi er advart mot og går der og sparker i mosen mens Trude står med åpne armer og roper “Sikt på meg” (Her må det nevnes at når Trude maser eller kjefter litt eller skal forklare noe skikkelig nøye, så legger hun om til østlandsk. Og ikke sånn vanlig østlandsk, men litt sånn Plata-dialekt med veeeeldig laaaaange vokaler og strammer r-er. “Deeeerrrre måååå siiiiikte påååå meeeeg jeeeeenter. Og væææææære liiiitt såååån puuuudding i overkroppen”. Veldig sjarmerende!

 Og en etter en lar jentene seg overbevise og fikser huet nok til at de setter utfor. Men ikke jeg denne torsdagen. 

Jeg og et par andre blir stående på toppen og til slutt må vi bare innse at huet ikke lar seg overtale til å kjøre denne kneika. Frustrert, deppa og litt betutta returnerer man til Haraløkka med uforrettet sak….

Og sånt blir det jo hjemmelekse av. Ikke snakk om at man møter på trening en gang til og må gi opp samme kneika! Så da bærer det ut i skogen i helgen etter. Med kjærsten på slep skal det cruxes og trenes. Og det er jo det som er så rart – to dager etter treningen funker både ben og hode – og droppet forseres – flere ganger faktisk. Og det utrolig deilige adrenalinrushet svikter ikke denne gangen heller. Jeg kan lett gå uten kaffe et døgn etter at jeg fikser sånne ting!

 Men hovmod står for fall – og når motet er på topp bestemmer man seg for å teste noen vanskelige oppoverkneiker fra forrige ukes trening også. Oppover Utforprisen er det noen kjipinger. Kombinasjonen klopp og oppover-svaberg har paralyset hele jentegjengen flere torsdager på rad – og det er jo ikke så rart når vi ser hvordan vi angriper dette monsteret da. God fart inn mot kloppen – bråbrems for så å liiiirke seg opp på kloppen – sakte fart med tunga ut av munn over kloppen, og så et stusselig forsøk på å få opp farta før man fortvilet prøver å løfte forhjulet opp på svaet, bare for å innse at både mot og fart er aaaaltfor lavt og man for tredje gang velter sakte til venstre….

Men det er jo litt rart – på trening er det helt greit at vi er mange, og at vi ser på hverandre. Når det ikke er trening er det IKKE greit at folk ser på. Og det er jo ikke så kjempelett å unngå å møte folk i Østmarka i helgen. Uansett hvor langt inn i bushen du sykler så møter du folk – til fots. Og i min frykt for å fornærme noen i Østmarkas Venner hilser jeg på alle. Alltid. Jeg aner ikke hvordan en Østmarka Venn ser ut, jeg er bare livredd for å hisse opp en av dem… Ikke vet jeg om de har uniform, og om de er litt som frimurerlosjen med like kapper eller om  de går med rød nellik i knapphullet – jeg aner rett og slett ikke!

Så hver gang jeg møter en til fots hilser jeg høyt, legger hodet på skakke, og smiler det aller søteste jeg kan. Og legger gjerne på en liten “I dag er det flott ute i naturen gitt! Og dere ser jo spreke ut!” med et lite nikk til bikkja – selv om verken eier eller hund ser ut som de kunne overlevd den minste form for fartsøkning. Og hvis jeg får en skikkelig stygg mistanke om at det er en Østmarka Venn, ja da glatter jeg ut litt gjørme med foten og dekker litt over sporene gjennom myra og liksom “Sånn ja, nå ble det fint og glatt her igjen”. (Note to self: Må snart finne ut hvordan disse Vennene ser ut!)

Men de aller fleste er jo hyggelige da – og noen er særdeles snakkesalige – og egentlig vil jeg jo bare at de skal gå videre – og ikke snu seg – for det flaueste i hele verden er jo å tryne (selv om vi gjør det heeeele tiden på torsdagene….) 

Og da blir det jo av og til det sånn:

“Oj, skal du sykle opp der?”

“Ja – jeg tenkte å prøve på det, ja” (Og tenker: Bare du og bikkja de kan finne dere et annet fjell og stå og glane på….)

“Men det så vanskelig ut?”

“Ja, nei – jeg vet ikke jeg…” (Og tenker: Ja – det er jo helt for jæ… vanskelig – det er jo derfor jeg står her midt på en lørdag med søle til livet….”

“Men er det ikke skummelt å kjøre over den planken der da?”

“Pffft…. nei, den søte kloppen der er jo bare barnemat” (Og tenker: Herregud som jeg hater klopper!! Veit du hvor vanskelig det er å IKKE bomme på den planken?”)

“Men gjør det ikke vondt hvis du faller da?”

“Neida, da er det bare å sprette opp igjen” (Og tenker: Stønn – jeg orker faktisk ikke å havne under sykkelen en gang til på de svaberget. Skinka ser ut som det finske flagget……)

“Ja, nei da får du ha lykke til da”

“Takk, takk – og god tur videre da” (Og tenker: Ååååh – nå mååååå du gåååå før motet svikter enda en gang…)

 Men da var motet brukt opp for denne lørdagen. 5-0 til svaberget i utforprisen – og hjemmeleksen blir overført til neste uke…..