Rapport fra en NM-debutant

Øyvin Wormnæs debuterte som deltaker i NM i terreng på Lillehammer nylig. Her kan du lese hans egen beretning om rittet.

Toppbilde: Øyvin Wormnæs rakk mer enn å sykle under terreng-NM på Lillehammer. Her har han fotografert startfeltet i juniorklassen på vei opp Ballettbakken.
Foto © Øyvin Wormnæs

Lørdag, og tid for mitt første terreng-NM. Jeg innfant meg tidlig i startområdet for å få stemningen, og ikke minst lære av hva andre gjorde. Gjennomkjøringene fredag var ikke preget av en stø, trygg følelse av kontroll. NM var definitivt et nivå opp, tøffe tak i en tøff løype.

 Først kort om rittet. Grenen kalles XCO, på norsk litt misvisende rundbane. Løypa var 4 runder à 3,4 km med stort sett smal, bratt og teknisk vanskelig sti, der man kun tidvis kan komme forbi. Starten er derfor kritisk, alle femti ryttere vil inn på den trange stien først. De første hundre meterne går som skutt ut av en kanon, resten av rittet er stort sett desperat melkesyre opp og hårreisende teknisk ned.

Kyllingplakat

I partier som krever i overkant dødsforakt lages en litt enklere omvei, på folkemunne kalt «chicken run.» Før en skrent hadde Lillehammer CK satt en stor plakat med bilde av en gigantisk kylling som pekte veien utenom. På gjennomkjøringen fredag tok jeg ett blikk ned stupet. Klukk klukk.

I en halvtime litt før start er løypa åpen for siste gjennomkjøring. Dette er lurt for å skjerpe ferdighetene, friske opp sporvalg og få godfølelsen i kroppen. Virkningen ble ikke som planlagt, det var kanskje den verste gjennomkjøringen til da. Det var rett nok blitt tørrere, som hjalp, men det hadde også passert mange hundre ryttere siden sist som dro opp vann og søle, og ikke minst flerret bark av røttene der de hadde sjansen. Røtter med bark er glatt, røtter uten bark gir feste som biljardkuler på våt is.

Briller og mobil føyk

Av uforståelige årsaker var jeg seedet i rekke to. Jeg sto der litt mer nervøs enn jeg trodde, i siste liten fikk jeg dumpet mobilen på en vennlig kommissær, og speidet etter Vidar for å kaste brillene i hans retning. Da oppdaget jeg en som sto og skrudde sammen styret, i startboksen, tre minutter før start. En imponerende blanding av iskald beregning og forskrekkelig planlegging.

Fløyta blåste, og feltet satte ut med en viss mann i hælene.

Det gikk som det måtte gå. Det korket seg til og folk sto på kryss og tvers. Jeg kom bakpå, veivalget rundt mølja strakte seg halvveis ned til Lillehammer, og vips var det førti mann foran meg inn på stien.

På fagspråket kalles dette en dårlig start.

Røtter og mose

Utforkjøringen ned langs Mesna er løypas vanskeligste parti, med glatte røtter, gjørme, steiner og løskjørt mose, alt i bratt og skrått terreng med krappe svinger. Bakhjulet har null feste, ett ømt blikk på bremsen så låser det og sklir på tvers i ukjent retning på vei ut av løypa. Mentalt eller fysisk påkrevd bremsing må altså gjøres med forbremsen. Nennsomt.

Etter å ha overlevd nedfarten er det nesten hundre meter grusvei, deretter bærer det inn i terrenget igjen, nå oppover langs Mesna. Lettelsen over å være i live fortar seg raskt. Som man kan forvente er terrenget på høyre bredd mye det samme som på venstre, bare at det nå er nær makspuls for i det hele tatt å holde styrefart. Her fantes de teknisk vanskeligste småpartiene:

Gjennom venstresving i travers på røtter, presis balanse ned, over steinene og opp over noen røtter der styret må vippes unna trærne, over nye steiner og krapp høyre til en jordkant uten feste, rett i ny krapp høyre og så velge riktig spor og skyte fart gjennom en kort sving i vann og gjørme, treff steinen ut for å komme opp neste venstre uten å tape hastighet. Totalt seksti meter.

Knoting i høyt tempo

Også eliten knotet, på mye de samme stedene som meg, selv om de naturlig nok knotet i et betydelig høyere tempo. To korte asfaltstrekk hjalp bare måtelig på trivselen. De er en passeringsmulighet og der er det ingen nåde. Traseen bar generelt lite preg av menneskekjærlighet.

Nordsløyfa på andre siden av hoppbakken hadde løypas bratteste motbakke. Min Garmin påstår det var like over 25 prosent, men jeg tviler. Allerede første gang gikk den loddrett opp og marinerte lårene i skvulpende syre som innledning til neste solide kneik, og den ble definitivt brattere for hver runde. Deretter var det like bratt ned, bare at nå var det store, forrevne steiner i veien. Så var det tilbake rundt hoppbakkesletta for en siste, sugende stigning til mål og ny runde.  

Så da Vidar sa at løypa er tøffere fysisk enn teknisk, hadde han halvveis rett.

Etter første nedkjøring begynte jeg imidlertid å komme i rittmodus, og verden krympet.

De nære ting

Noen kan beskrive utviklingen minutt for minutt, men for meg går hendelsene i en konkurranse i ett og jeg husker lite etterpå. Verden blir bare nære ting. Det er neste sving, neste bakke, neste rot, jeg vurderer høyre eller venstre sporvalg, skal jeg forbi eller vente. Ti meter om gangen, og fem til, og rundt svingen, full kraft over toppen og fart ut, tråkk, tråkk, og plutselig går det nedover og blikk og balanse må på maksimal skjerping. Jeg plukket en del oppover, klemte meg nådeløst forbi dem som klønet det til, og ble like nådeløst passert hvis det var meg som sto der. Det ble også litt bedre flyt utfor når jeg ikke rakk å tenke før det var for sent.

Etter like over en time hadde jeg krystet sitronen det jeg kunne over mål. Medisinsk uskadd, men det svei i alt som var av lårmuskler og pusten hev så jeg der og da fikk tilbud om stilling som orgelbelg i Oslo Domkirke. Jeg sto i målslusen uten høyere hjernefunksjoner, uten evne til kontakt med verden omkring, uinteressert i resultatlista, og ute av stand til en gang å holde et drikkebeger.

Ufordragelig fornøyd

Dette fortok seg i omvendt rekkefølge, og jeg begynte til slutt å innse fasit: 13. plass av 20 startende. Langt over forventet, og det sank utover ettermiddagen langsomt inn at jeg faktisk hadde hatt noe i NM å gjøre. Dette er beste prestasjon siden 1985, og ikke noe det kunne falt meg inn en gang å drømme om verken da jeg tok opp igjen sykling litt usystematisk for åtte år siden, eller da jeg begynte mer systematisk trening januar 2011.

Jeg er en uke senere fortsatt ufordragelig fornøyd med meg selv, bringer de venner jeg måtte ha igjen til fortvilelse med sykkelmas, har glemt bekymringene og hvordan det var underveis, og tenker og analyserer forbedringspunkter. Det kan se ut som jeg har forskuttert ny deltakelse, sykling krever en selektiv læringsevne.